Vanlige feil i teleprompterformatering og hvordan du unngår dem

Automatiske linjebrudd følger bredden på skjermen, ikke språket. Det betyr at en setning kan brytes midt i en forbindelse, og at presentatøren stopper opp på feil sted. Jeg har hørt gode lesere få et uventet åndedrag midt i et navn fordi navnet havnet på to linjer.

Bryt heller linjene selv, der du vil at stemmen skal hvile eller skifte tone. Hold sammen ord som hører sammen: fornavn og etternavn, tittel og navn, tall og enhet. En linje bør helst kunne leses i ett drag, og en pause i teksten bør tilsvare en pause i talen.

Når du setter opp manuset på denne måten, skriver du i praksis regi inn i selve teksten. Det gjør at presentatøren kan stole på arket og bruke energien på å virke naturlig.

Når man først oppdager at man kan markere på prompteren, er fristelsen å markere alt. Fet skrift, understreking, store bokstaver og farger blandes, og til slutt vet ikke leseren hva som er viktig. En side som ser ut som et plakatverksted, gir mer usikkerhet enn hjelp.

Velg få markeringer og bruk dem konsekvent. Én type for ord som skal få trykk, én for pauser, og én for beskjeder som ikke skal leses høyt, som skifte av kamera eller innslag. Beskjeder til produksjonen bør se tydelig annerledes ut enn selve teksten, slik at de ikke blir lest opp av misforståelse.

Husk også at alt som markeres, må forklares for den som leser. Gå gjennom systemet sammen før sending, ikke i stuntet rett før du går i luften.

En annen klassiker er at rullehastigheten blir satt etter en operatørs mening, ikke etter leserens. Går teksten for fort, hopper presentatøren over ord eller leser stakkato. Går den for sakte, begynner øynene å lete etter neste linje, og blikket blir uroligt.

Rullehastigheten bør avtales i en prøvelesing der den som skal lese, får si fra. Operatøren følger leseren, ikke omvendt. Legg gjerne inn korte steder der prompteren kan vente, for eksempel før et intervju eller en demonstrasjon, slik at presentatøren ikke blir jaget av en tekst som kjører videre uten henne.

Dette er også grunnen til at jeg alltid insisterer på minst én hel gjennomlesing på prompter før sending, selv om manuset er kort. Det du hører høyt, avslører ting du aldri så på papiret.

Mange venter med formateringen til rett før sending, og gjør den i hast. Da blir ikke feil oppdaget før de står på skjermen, og det er for sent å rette dem uten å forstyrre presentatøren. Manuset er dessuten ofte endret mellom siste versjon på papir og det som ligger i prompteren.

Sett opp prompterversjonen tidlig, og behandle den som et eget dokument som skal revideres. Les den høyt, helst sammen med noen som følger med på arket og stopper ved alt som skurrer. Korriger, les på nytt, og lås så versjonen.

Husk også å sjekke særskrivinger, forkortelser og uvanlige navn mens du har tid. Det er sjelden de skaper problemer i ro og mak, men i direktesending er de blant de første som velter flyten.

Noen feil ser ikke ut som feil på en vanlig skjerm. Kontrasten kan være svak, bakgrunnen for lys, eller marginene så trange at tekst forsvinner i kanten. Det er også lett å glemme hvordan teksten ser ut fra siden når presentatøren står litt skjevt til prompteren.

Prøv derfor alltid oppsettet i selve studioet eller på samme utstyr som skal brukes. Be presentatøren stå der hun kommer til å stå, med belysningen slik den blir. Små justeringer i kontrast og marger tar få minutter, men sparer mye ubehag under sending.

Skriv gjerne ned det dere fant, slik at neste sending starter med en bedre mal enn forrige. Det er på den måten oppsettet blir en vane og ikke et nytt eksperiment hver gang.