Sjekkliste for avslutningen av live-sendingen din

Takken til gjester og bidragsytere er en del av avslutningen, ikke et tillegg. Lag en liste over alle som har medvirket, og bestem rekkefølgen på forhånd. Gjesten som snakket først er ikke nødvendigvis den som skal nevnes først. Tenk heller på hvem som har bidratt mest, og hvem som sitter igjen i bildet når sendingen går mot slutten.

Sjekk at navn og titler er skrevet slik personene selv bruker dem. Et feil navn i direktesendt video kan ikke rettes opp etterpå, og det oppleves som uaktsomt overfor gjesten. Skriv gjerne navnet fonetisk i manuset hvis det er uvanlig, slik at presentatøren ikke må stoppe opp og tenke.

Hold takken kort og konkret. En setning om hva gjesten bidro med virker bedre enn en lang rekke generelle ord. Det gjør også avslutningen mer troverdig, fordi den viser at du faktisk fulgte med underveis.

Den vanligste feilen jeg ser, er at avslutningen får det som er igjen av tiden, i stedet for en tid som er planlagt. Når innslagene drar ut, blir siste del presset, og presentatøren haster gjennom takken. Sett derfor av en fast ramme til avslutningen i rundownen, og skriv teksten til akkurat den rammen.

Regn ut ordantallet. Ved rolig opplesning kan du gå ut fra rundt 130 ord i minuttet, men prøv deg frem med den som faktisk skal lese. Les teksten høyt med stoppeklokke, og noter tiden ved siden av manuset. En avslutning på femti sekunder skal ikke ligge på ett minutt og tjue.

Lag gjerne to versjoner: en full og en kortversjon som kan brukes hvis sendingen går over. Kortversjonen beholder budskapet og én takk, og dropper resten. Da slipper presentatøren å improvisere under press, og landingen blir like ryddig.

Direktesendinger følger sjelden planen til punkt og prikke. Et intervju kan bli lengre, en teknisk pause kan ta tid, eller en gjest kan komme sent inn. Avslutningen er det siste leddet i kjeden, og det er derfor den som må tåle mest. Tenk gjennom på forhånd hvor du kan kutte, og hvor du eventuelt kan strekke.

Marker i manuset hvilke setninger som kan strykes uten at meningen går tapt. Noen bruker en tydelig parentes eller en annen farge, og i Modul 5 ser vi på hvordan dette kan gjøres lesbart på prompter. Poenget er at presentatøren raskt ser hva som er valgfritt, uten å lete.

Avtal også et signal med produsent eller regissør. Hvis tiden er knapp, bør presentatøren få beskjed i øret om å gå rett til kortversjonen. Uten en slik avtale blir valget overlatt til tilfeldigheter, og det merkes i bildet.

Mange avslutninger glemmer det praktiske. Skal seerne gå til en nettside, svare på en spørreundersøkelse eller vente på opptaket? Sier du det, bør det stå i klartekst og ikke gjemmes bort i en bisetning. Seeren skal ikke måtte gjette hva som er neste steg.

Hold oppfordringen til én ting. Flere beskjeder på rad blir sjelden husket, og de svekker det som var hovedpoenget. Velg det som betyr mest for arrangøren, og gjenta det en gang i rolig tempo mot slutten av teksten.

Se også på de siste ordene. Siste setning bør være lett å lese høyt og gi en tydelig følelse av at sendingen er over. Unngå spørsmål eller halve tanker, for de gjør at presentatøren blir stående og vente på noe som ikke kommer.

Når du har skrevet avslutningen, bør noen andre lese den høyt for deg. Det du selv oppfatter som klart, kan høres rotete ut i andres munn. Et fremmed øye fanger opp tungvinte setninger, vanskelige ord og steder der pusten ikke strekker til.

Be den som leser om å si fra der det skurrer, og legg merke til hvor vedkommende nøler. Det er som regel akkurat der teksten bør skrives om. I Modul 6 går vi gjennom slike runder systematisk, men du kan gjøre en enkel versjon selv med en kollega.

Gjør endringene, les på nytt og sjekk tiden en gang til. To runder er som regel nok for en kort avslutning. Da vet du at teksten holder, både for presentatøren og for klokka.