Slik bygger vi en avslutning som lander sendingen på minuttet
Henrik Dahl viser hvordan en avslutning faktisk blir til i kurset: fra klokken som styrer, via oppsummering og takk til gjestene, til siste setning som leses på prompteren.
Henrik Dahl · · 5 min lesetid
Vi starter med klokken, ikke med ordene
Når vi jobber med modul 4, begynner vi aldri med å finne de fine formuleringene. Vi begynner med å spørre hvor mange sekunder avslutningen har. I en sending som skal slutte presis, er det ofte mellom femti og nitti sekunder igjen når programlederen får ordet for siste gang. Den tiden må fordeles mellom oppsummering, takk og en tydelig siste setning.
Deltakerne får et enkelt regnestykke å jobbe med: om du leser rundt to ord per sekund i rolig tempo, rommer femti sekunder omtrent hundre ord. Det høres lite ut, og det er poenget. Mange utkast begynner på tre ganger så mange, og så må vi sammen finne ut hva som faktisk bærer budskapet.
Dette er en vanlig arbeidsøkt i kurset. Vi legger utkastet på skjermen, teller ord og stryker. Det som overlever, er som regel det programlederen ville sagt uansett om hun hadde fått velge fritt.
Oppsummeringen skal bare bære ett budskap
Det vanligste vi retter opp i en oppsummering, er at den prøver å gjenta hele sendingen. Seerne har nettopp sett den. Det de trenger, er én setning som sier hva de skal ta med seg, og kanskje én som peker videre.
I øvelsene ber jeg deltakerne skrive budskapet på et post-it-lapp først, med maksimalt tolv ord. Klarer de ikke det, er problemet som regel ikke avslutningen, men at sendingen aldri hadde et klart poeng. Da går vi tilbake og ser på åpningen sammen med Ingrid, og det er nyttig for alle i rommet.
Når budskapet sitter, skriver vi oppsummeringen rundt det. Ofte blir resultatet tre korte setninger i stedet for ett langt avsnitt, fordi korte setninger er lettere å si høyt og lettere å følge på en prompter.
- Ett budskap, formulert på høyst tolv ord
- Gjenta det ikke ordrett fra åpningen
- Pek videre bare hvis det finnes noe å peke til
Å takke gjester uten at det blir en opplisting
Takken til gjestene er der mange avslutninger mister tempo. Programlederen leser tre navn, tre titler og tre «takk for at du kom», og klokken løper. Vi øver på å takke i én bevegelse: nevn hva hver gjest bidro med, ikke bare at de var der.
En gjest som har forklart noe konkret, kan takkes med en halv setning som refererer til akkurat det. Det låter ekte, tar få sekunder og gir gjesten noe tilbake. Det er også lettere å huske når man ikke leser fra prompter hele veien.
Vi snakker også om rekkefølge. Den gjesten som har hovedrollen i sendingen, bør ofte takkes sist, rett før den siste setningen. Det gir en naturlig rytme, og det er enkelt å justere om en gjest uteblir i siste liten.
Hvordan avslutningen ser ut på prompteren
Her kommer teleprompterdelen inn. Avslutningen skal ikke settes opp som resten av manuset. Jeg bruker kortere linjer, en tydelig pause-markering før siste setning og en egen farge eller markering på det som må sies med mest ro.
Siste setning står alene på sin egen linje, med god luft over og under. Programlederen ser den komme, og kan senke tempoet i stedet for å haste mot slutten. Mange tror at hastverk er et problem midt i sendingen, men det er oftest i avslutningen det slår ut.
Vi markerer også en reserveversjon. Om sendingen har gått fem sekunder over, kan operatøren hoppe til en kortere variant uten at programlederen må improvisere. Den varianten skriver vi i samme runde som hovedversjonen.
- Korte linjer og tydelig luft rundt siste setning
- Pause-markering før avslutningsreplikken
- Kortversjon klar for sendinger som ligger etter
Prøvelesing med stoppeklokke
Ingen avslutning er ferdig før den er lest høyt med klokke. Deltakerne leser i par, den ene leser og den andre tar tiden. Første gang ligger nesten alle over, fordi vi leser langsommere enn vi tror når vi vet at noen hører på.
Etter hver lesning noterer vi tiden og stryker eller omskriver. Tre runder er vanlig. Ofte er det den tredje runden som viser om en setning er klønete, fordi den da stadig får samme stopp i munnen.
Marte tar over revisjonsdelen senere i kurset, men prinsippet starter her: manuset er et arbeidsutkast til det er lest høyt, i riktig tempo, av den som skal si det på sendingen.
Det siste utkastet er ofte det korteste
Når kursdeltakerne ser tilbake på utkastene sine, er mønsteret nesten alltid det samme. Første versjon er en liten tale. Siste versjon er et par setninger som sier akkurat det som trengs, og et tydelig punktum.
Det er den erfaringen vi vil at du tar med deg til neste webinar eller studiosending: avslutningen er et håndverk med klokke, tekst og tempo, ikke et sted for å si alt du glemte tidligere.
En god avslutning er skrevet bakfra: tiden som er igjen, budskapet som skal sitte, takken som må få plass og en siste setning som er lett å lese. Øv med klokke, sett opp prompteren med luft og ha en kortversjon i reserve. Da lander sendingen der den skal, uten at programlederen må hverken skynde seg eller fylle tid.
Ta kontakt
Skriv til oss: [email protected]