Slik settes en tekst opp for teleprompter, steg for steg
Henrik Dahl går gjennom hvordan han faktisk formaterer et manus for prompter: skriftstørrelse, linjebrudd og markeringer, og hva som skjer i prøvene før sending.
Henrik Dahl · · 5 min lesetid
Utgangspunktet er manuset slik det kommer inn
Når jeg får et manus til formatering, ser det nesten alltid ut som et dokument skrevet for øyet, ikke for stemmen. Det er lange avsnitt, kursiv her og der, parenteser med regianvisninger midt i setningene og tall skrevet på en måte som er fin på papir, men vanskelig å si høyt. Det første jeg gjør er å lese hele teksten uten å røre noe, bare for å høre hvor den stopper opp.
Deretter lager jeg en kopi og jobber kun i den. Originalen skal alltid kunne hentes frem hvis forfatteren lurer på hva som ble endret. Jeg flytter teksten over i et rent dokument uten stiler, fjerner alt som ikke skal leses høyt, og samler anvisninger i en egen kolonne eller i margen. Slik blir det tydelig hva presentatøren sier, og hva som bare er beskjeder til oss i studio.
Skriftstørrelse og avstand avgjør hva øyet klarer
Skriftstørrelsen settes ut fra avstanden mellom presentatøren og skjermen, ikke ut fra hva som ser pent ut på min egen pult. Vi starter med en stor størrelse, setter presentatøren på plassen sin, og lar vedkommende lese noen linjer. Hvis hodet må bevege seg fremover for å fange ordene, er teksten for liten. Er det bare tre eller fire ord på hver linje, kan den være for stor, fordi blikket må hoppe for ofte.
Jeg bruker en enkel skrift uten ornamenter, vanligvis med store bokstaver kun der de hører hjemme. Hele setninger med store bokstaver er tregere å lese, selv om det kan se tydelig ut. Bakgrunnen er mørk og teksten lys, og linjeavstanden åpnes så mye at en linje ikke glir over i den neste når prompteren ruller. Disse valgene tar ti minutter, men de sparer mye tid senere.
- Test størrelsen på presentatørens faktiske plass
- Velg en enkel skrift uten pynt
- Gi linjene luft så de ikke flyter sammen
Linjebrudd følger pusten, ikke margen
Det mest håndfaste arbeidet er linjebruddene. I et vanlig dokument knekker linjen der margen tar slutt. På prompter skal den knekke der en person naturlig trekker pusten eller legger trykk. Jeg deler setninger ved komma, ved bindeord og før en ny tanke, slik at hver linje får ett lite bevegelsesmønster for øyet og stemmen. Korte linjer gir bedre tempo, men for mange gjør lesningen hakkete.
Jeg unngår at en linje slutter med en liten ord som «og» eller «som», fordi presentatøren da må holde igjen blikket for å se hva som kommer. Det samme gjelder tall, navn og titler: de skal stå samlet på én linje. Når en gjest skal presenteres med fullt navn og rolle, blir hele presentasjonen liggende sammen. Etterpå leser jeg teksten høyt for meg selv i sakte tempo og flytter bruddene til det kjennes naturlig.
Markeringer som hjelper uten å rope
Markeringer er et verktøy som lett blir brukt for mye. Jeg holder meg til et lite sett som alle i studio forstår: en tydelig pause, en markering for å se mot kameraet, en markering for overgang til neste innslag, og en for tekst som skal sies med ekstra tyngde. Hver har sin egen farge eller sitt eget tegn, og det samme tegnet betyr alltid det samme gjennom hele manuset.
Jeg skriver ikke inn regianvisninger i selve lesetekten. De som må med, settes i klammer og i en annen farge, slik at presentatøren raskt lærer å hoppe over dem. Hvis en side har mer enn tre markeringer på noen få linjer, tar jeg det som et tegn på at teksten selv er uklar, og går tilbake til forfatteren. Gode markeringer er få, og de er der fordi noen faktisk trengte dem under prøven.
- Bruk samme tegn for samme betydning hele veien
- Hold anvisninger utenfor lesetekten
- Mange markeringer betyr ofte uklar tekst
Prøvekjøring med presentatøren ved prompteren
Formateringen er ikke ferdig før presentatøren har lest den på skjermen. Vi setter oss ved prompteren, jeg styrer hastigheten, og vedkommende leser hele manuset i sendetempo. Jeg legger merke til hvor stemmen faller, hvor blikket stopper og hvor tempoet må justeres. Ofte er det småting: et ord som er vanskelig å uttale, en setning som bør deles, eller en overgang som kommer for tett på forrige linje.
Etter første gjennomlesing endrer jeg teksten med det samme, og vi leser de samme delene på nytt. Dette gjentar vi til det flyter uten at presentatøren tenker på skjermen. Hastigheten noteres, slik at operatøren i sendingen kan starte på riktig nivå og justere underveis. Det er en rolig og ganske tørr jobb, men den er grunnen til at teksten ser enkel ut når den først er i luften.
Klargjøring før sending og hva som tas med videre
Før sending lager jeg en endelig versjon og låser den, slik at ingen endrer noe i siste minutt uten at operatøren vet om det. Jeg lagrer også en utskrift i enkel form som reserve, i tilfelle skjermen svikter. Presentatøren får samme tekst på papir, med de samme linjebruddene, slik at det er lett å finne tilbake hvis prompteren stopper.
I kurset går vi gjennom nøyaktig denne arbeidsrekkefølgen i modul 5, og deltakerne formaterer egne tekster og prøver dem på en prompter. Det viktigste de tar med seg, er vanen med å la stemmen bestemme layouten, og ikke omvendt. Når en tekst er satt opp for munnen og ikke for øyet, trenger man sjelden mange rettelser underveis.
- Lås endelig versjon og informer operatøren
- Ha en papirkopi med samme linjebrudd
- Noter lesehastighet fra siste prøve
Teleprompterformatering handler om små valg som til sammen gjør en tekst lett å lese høyt: skriftstørrelse tilpasset avstanden, linjebrudd som følger pusten, få og tydelige markeringer, og en prøvekjøring der presentatøren selv sier hva som fungerer. Gjør du dette ryddig, trenger du sjelden å tenke på prompteren i selve sendingen, og presentatøren kan konsentrere seg om å snakke til de som ser på.
Ta kontakt
Skriv til oss: [email protected]